Min arbeidshverdag: Anette Kveldsvik Desjardins
Publicerad: 26 augusti, 2024
Til venstre i bildet, sivilingeniør Anette Kveldsvik Desjardins fagansvarlig for VA- planer og forvaltning hos Asplan Viak, under en av tre workshoper under prosessen med å i utarbeider Norsk Vann-rapporten: Fremtidens vann- og avløpssystemer. Foto: Norsk Vann.
Sivilingeniør Anette Kveldsvik Desjardins er fagansvarlig for VA-planer og forvaltning hos Asplan Viak, hvor hun nå har vært ansatt i 26 år. Før det arbeidet hun som VA-ingeniør i Oppegård kommune i ett år.
I september 2023 presenterte Anette Kveldsvik Desjardins Norsk Vann-rapporten «Fremtidens vann- og avløpssystemer» under Norsk Vanns årskonferanse. Målet med arbeidet som ledet frem til rapporten var å gi anbefalinger om de beste løsningene for utbygging og renovering av VA-transportsystemer i dag, slik at de blir tilpasset fremtidige krav og rammebetingelser.
Fordi VA-transportsystemer i prinsippet har uendelig levetid, vil valgene vi tar i dag få konsekvenser for kommende generasjoner. Det er derfor helt avgjørende at vi investerer i riktige løsninger og bærekraftige anlegg. Bærekraftig innsats er også avgjørende knyttet til trangere økonomiske tider, energi- og klimakrise. Rapporten oppsummeres i en konklusjon som beskriver de viktigste løsningene for å løse utfordringene fremover.
Fredag 16. august presenterte hun funn og konklusjoner fra rapporten, og forklarte hvorfor vi bør velge grøftefrie løsninger der det er mulig, samt DiVA-metodikken og hvordan denne kan brukes som planleggingsverktøy for å fremme valg av grøftefrie løsninger, under et webinar i regi av SSTT.
– Hvordan ble du prosjektleder for Norsk Vanns fremtidsprosjekt?
– Da jeg leste Norsk Vanns utlysning tenkte jeg: Dette er et drømmeprosjekt, det skal jeg ha. Temaet er spennende og utfordrende. Det er også i stor grad innenfor mitt hovedfagområde; infrastrukturforvaltning. I alle hovedplaner og saneringsplaner jeg utarbeider handler det om utbygging og fornying av ledningsnett. I tillegg har jeg erfaring fra og trives med prosess, som i dette tilfellet å arrangere workshoper. Å gjennomføre prosesser handler for eksempel om å få andre til å tenke kreativt eller bidra med sin kompetanse. Det liker jeg. Etter hvert har jeg også fått et bredt kontaktnett i bransjen. Dette var det viktig å benytte seg av i denne sammenhengen. En viktig faktor var nok også ideen min om å spørre Sveinung Sægrov (professor ved NTNU, red. anm.) om vi skulle gi tilbud sammen. Sveinung er jo en internasjonalt anerkjent og faglig tung fagperson innenfor fagområdet.
– I om lag ett år brukte du ca. 80 prosent av arbeidskapasiteten og -tiden din på rapporten. Oppleves det som et vakuum i etterkant?
– Ja. Det er også litt irriterende at hverken Norsk Vann eller jeg kan pålegge noen å ta tak i alle innovasjonsbehovet som er listet opp i konklusjonen. Derfor setter jeg pris på at jeg har fått reise rundt og fronte mulighetene mange steder og ganger. Jeg håper at jo flere som hører om hva vi kan og må gjøre, desto større er sjansen for at noen tar tak i det. I fjor høst åpnet jeg også Vannbransjens innovasjonskonferansen med foredraget om konklusjonene i rapporten. Innovasjonskonferansen er jo stedet for bedrifter og folk som kan ta tak i innovasjonsprosjekter.
– Hva er du mest opptatt med i jobben din akkurat nå?
– Uten tvil revidert avløpsdirektiv, hvordan det kommer til å se ut og hvilke konsekvenser det får for kommunene. Både miljømessig og økonomisk er dette kjempeviktig. I hovedplanen-prosjektene jeg jobber med, kjenner jeg daglig på kommunenes kjempeusikkerhet. De er bekymret for hvordan de skal lykkes i å innfri kravene og er opptatt av hvilke følger direktivet får for dem. Selv er jeg også opptatt av hvordan Miljødirektoratet tolker og implementerer direktivet, spesielt i forhold til definisjonen av tettbebyggelse. Der har Miljødirektoratet faktisk litt frihetsgrad. Definisjonen av tettbebyggelse er strengere i Norge enn i de fleste andre land i Europa, og den definisjonen er jo så viktig, fordi det er den som bestemmer hvilke krav de ulike tettbebyggelsene skal få. Så hvis Norsk Vann kan endre den til å være likelydende som i det reviderte direktivet, blir det mye mer levelig for flere av de mindre kommunene.
– Hva bør kommunene gjøre for å forberede seg?
– De bør inngå dialog med sin Statsforvalter for å få vite hvilke krav de kan forvente seg. Så bør de legge ned innsats i å redusere mengden fremmedvann i avløpsnettet. Nesten alle kommuner har problemer med det og fremmedvann er til hinder for å oppfylle krav til både rensing og utslipp. I tillegg må de sørge for at resipientene i kommunen er godt nok kartlagt, for å kunne svare på hva den faktiske kvaliteten og restkapasiteten i alle resipientene er når kravene kommer. Hvis VA-avdelingen ikke allerede har det, bør de snarest innlede en god dialog med politikerne i kommunen. De må øke VA-kompetansen hos politikerne og gi dem kunnskap om at gebyrene vil øke og hvorfor.
– Hva er den viktigste inspirasjonsfaktoren i jobben din?
– Miljøet og forurensning var opprinnelig drivkraften, og det er det fortsatt. Jeg er oppvokst i Sandefjord og er veldig glad i å bade både i sjøen og på fjellturer. Etter hvert som jeg har jobbet er også fornøyde og glade kunder en viktig inspirasjon. I veldig mange kommuner er det travelt og krevende å jobbe som VA-ingeniør. Uten tilstrekkelig årsverk er det umulig å få overblikket, så det blir mye brannslukking. Når jeg da går inn og er genuint interessert i å finne optimale, bærekraftige og kostnadseffektive løsninger for dem, blir mange oppriktig takknemlige. Da føler jeg at jobben jeg gjør er nyttig og viktig.
– Hva kan SSTT bidra med?
– SSTT gjør en veldig viktig jobb ved å informere om og fronte grøftefrie løsninger.
Metodene er viktige siden de både er bærekraftige og kostnadseffektive. Uten SSTTs
innsats hadde metodene blitt brukt i enda mindre omfang enn det de gjør i dag.
Kanskje organisasjonen i enda større grad kan bidra til at kommunene og
entreprenørene inviterer kommuner til å komme og se når de jobber med grøftefrie anlegg. Det er mange som har mye å lære, og kunnskapen må deles.