Samarbeid som lønner seg
Publicerad: 26 februari, 2026
Over: Collage med bilde av Jan Tore Andersen da han tok ordet under Hallingtreff, i kombinasjon med en fil fra en presentasjon han har gitt om bruk av NoDig og samarbeidsprosjekt i Porsgrunn kommune.
Det er mye sunn kommuneøkonomi i å erkjenne at entreprenørene må ha fortjeneste. Kommunene og entreprenørene står i et gjensidig avhengighetsforhold, og har gjensidig nytte samarbeidsformer som bidrar til å bygge tillit, er erfaringer fra Porsgrunn.
«Hvordan står det til i anleggsbransjen?» var et sentralt tema under årets Hallingtreff. I hovedbolken første dag bidro Julie M. Brodtkorb, administrerende direktør i Maskinentreprenørenes forbund (MEF), med et foredrag som viste at mange i anleggsbransjen opplever oppdragstørke og sviktende inntjening.
En omfattende undersøkelse blant MEFs medlemmer dokumenterer problemer knyttet til krevende prosjektkrav og et komplekst regelverk. Blant utfordringene er også prosjekter som ikke kommer i gang – samtidig som ledningsnettet landet over trenger rehabilitering og forfallsfjellet øker.
Slik kan det ikke fortsette
Paradokset er tydelig: Kommunene må de neste 20 årene investere 400–500 milliarder kroner i vann og avløp. Kostnadene dekkes av gebyrer fra abonnentene. Gebyrene øker formidabelt - med 57 prosent på fem år, og videre økning er varslet. Samtidig går aktører konkurs eller avvikler virksomheten kontrollert.
Julie M. Brodtkorb var tydelig i sine meldinger til kommunene. Hun pekte blant annet på meningsløsheten i at så å si alle kommuner har egne VA-regelverk, og på omfanget av juridiske konflikter. Dette krever mye tid, er en betydelig kostnadsdriver og fører ikke til annet enn økt inntjening i advokatbransjen. Slutt med det – oppfordret hun. Alle, bortsett fra juristene, vil tjene på et bedre samarbeid.
Hennes foredrag er også omtalt i kommentaren «Norge må standardisere VA – nå!» i Hallingplasts Rørblogg.
En annen virkelighet i Porsgrunn
I paneldebatten etter innlegget ble problemene bekreftet. Norske entreprenører ser til Tyskland etter nye oppdrag. Underveis reiste Jan Tore Andersen vdelingsleder prosjekt innen VA, i Porsgrunn kommune seg, og beskrev en annen situasjon:
– I Porsgrunn har vi ikke problemer med uenighet, vi har godt tempo innen rehabilitering og bruker samspillskontrakter. Det er veldig viktig at entreprenøren tjener penger. De er nødvendige for at vi skal få rehabilitert, og når det er vi som leier inn dem må vi ha tillit til dem. I tillegg – så mye kompetanse er det ikke i enkeltkommunene at dere trenger egen VA-norm, sa han til forsamlingen.
Halvannen måned senere utdyper han erfaringene for SSTT.
Stopper ikke på perrongen
– Vi har store ordrereserver i Norske kommuner. I Porsgrunn har vi ambisjoner om å bli bedre stadig vekk. Gjennom samspill og NoDig, samt lekkasje søking har vi i Porsgrunn gått fra 42 prosent vannlekkasje i 2016 til 24 prosent for få år siden, forteller han.
Resultatet for 2025 imponerer. I fjoråret var Porsgrunn for første gang under 20 tallet, med 18 prosent lekkasje.
Kommunen har rammeavtaler med to entreprenører. Den ene har ansvar for prosjektering og utførelse av seks prosjekter, den andre for syv. I tillegg har kommunen to–tre prosjekter i egen regi. Entreprenøren får ansvar for prosjektering og beskriver selv tidsbruk i prosjekterings- og gjennomføringsfasen. Kommunen planlegger videre ut fra dette. Fremdriften er kontinuerlig. Når et prosjekt går fra prosjektering til utførelse, overtar entreprenøren umiddelbart et nytt prosjekteringsoppdrag.
– Vi skal ikke bruke tid på å stoppe for å tenke over hva vi nå skal gjøre. Stoppene og startene stjeler tid og er krevende både for entreprenørene og oss. Vår oppgave i den sammenhengen er å ha gode saneringsplaner som beskriver hvor vi skal jobbe. Slik ruller prosjektene i det jevne, og det er utrolig hva du får tygget gjennom når du aldri stopper, forteller lederen med et smil.
Penger og tid å spare
– Vi unngår unødig tidsforbruk og prosjekteringsarbeid. Tidligere brukte vi måneder på å kontraktere rådgivere, og like mye tid eller mer, for å inngå avtaler med entreprenører. Nå går det en uke fra problemstillingen er beskrevet, til entreprenøren er inne i prosjektet. I utførelsen bruker vi tre til fem dager, maksimum, på å komme over i utførelsesfasen. Tidligere brukte vi fire til seks måneder. Den tiden vi sparer der, gir betydelig økt produksjon, understreker Jan Tore Andersen.
Før prosjektstart beskriver Porsgrunn kommune hvilke ledningsstrekk som skal renoveres og hvilken standard som skal oppnås. Planlegging og gjennomføring overlates til entreprenøren. Dersom entreprenøren velger NoDig og utfordrer kommunen på gjenbruk av masser, reduseres totalkostnaden. Ikke fordi enhetsprisene kuttes, men fordi løsningene som utvikles i fellesskap gir besparelser for entreprenøren – og dermed insentiv til å velge smartere løsninger.
Samtidig frykter ikke kommunen at entreprenøren «stikker av» med hele fortjenesten. Med betydelig ordrereserve lønner det seg å samspille fremfor å maksimere marginen i ett prosjekt og risikere samarbeidet videre.
Tillit fremfor kontroll
Han beskriver hvordan prispress hemmer tillit, kunnskapsdeling og innovasjon – enten det gjelder NoDig eller gjenbruk av masser.
– Kommunen har selv verken kapasitet til å gjøre alt som trengs for å fornye ledningsnettet, tilstrekkelig anleggsmaskiner, ledere eller rørleggere til å kunne gjennomføre fornyelsen i egen regi. Vi har heller ingen NoDig-maskiner. Som kommune har vi ikke dette. Derfor må vi rigge kontraktene slik at vi gir dem tillit og åpner for konstruktive løsninger. Fremfor å sikre oss med strikk, belte og bukseseler, og presser entreprenørene såpass på pris at de ender opp med å lete etter smutthull for å tjene penger, og konsentrerer seg om å finne ut hva det er kommunen, med sin rådgiver, har glem i kontrakten.
Snuoperasjonen
Grunnlaget for dagens praksis i Porsgrunn ble lagt i perioden 2013 – 2016. Da økte behovet for fornyelse betydelig, spesielt innen vann. Lekkasjenivået var på over 40 prosent, noe som verken er økonomisk riktig eller bærekraftig i hygienisk sammenheng.
– Det ble gjort mange refleksjoner. Vi tok utgangspunkt i at når det vi holdt på med ikke virket godt nok, var det på tide å gjøre ting på en annen måte.
Samspillskontrakter er ikke oppfunnent av oss. Ulike former for samspills modeller har vært i bruk i byggebransjen i flere år. Vi så på muligheten for å overføre prinsippene til rehabiliteringsprosjekter for ledningsnettet, forklarer Jan Tore Andersen.
Han forteller hvordan kommunen fremfor å spesifisere et konkret prosjekt og be om pris på det, ba om pris på et tenkt prosjekt. Bakgrunnen er at kommunen kjenner forholdene internt - veiene, rørmaterialet, grunnen, trykkforhold og tilstanden på ledningsnettet, tilstrekkelig.
Grundig forarbeid
– Prosessen var på ingen måte plugg and play. Vi brukte lang tid på å utforme kontraktutkast og fikk også juridisk hjelp. Men det var mye å hente fra andre, som vi kunne overføre til oss.
I starten var både entreprenørene og vi vant med å jobbe på gamlemåten. Etter hvert så vi at her er det rom for å prøve nye løsninger, i tillit til hverandre, forteller han.
Gradvis har også NoDig i større grad blitt en del av løsningene, også innen fornying av vannledninger. Nå får kommunen mer igjen for kronene. Ikke nødvendigvis fordi entreprenørene er så billige, men fordi de våger å prøve bedre løsninger.
Det er heller ikke slik at samspillskontrakt er svaret på alt. Også Porsgrunn kommune har vært i retten. Da gikk det med både årsverk og millioner, uten at resultatet var renovering og hvor det eneste lærdommen var at det lønner seg å løse problemene før de blir for store.
Gjensidige behov og avhengighet
– Om vi og entreprenøren/rådgiveren ikke jobber godt sammen, så er ikke samspill et verktøy som løser alt. Samtidig - kommunene har en ordrereserve og utfordringer vi må løse. Samtlige norske kommuner har kontrakter ute. Det er en erkjennelse av at kommunene selv ikke har tilstrekkelige ressurser til å løse oppgavene selv. Da må jeg ha tillit til de jeg får inn for å få hjelp fra – fremfor å tviholde på mitt. Og på motsatt side: For at entreprenøren skal få tilgang til vår ordrereserve må de dempe nivået.
– En øvelse i raushet handler ikke om å være godtroende eller gi bort noe, men om å bygge tillit. Vi må lytte til hverandre. Det finnes kompetanse hos rådgiverne og entreprenørene. Det er derfor vi bruker dem. Å ikke la dem komme med råd, er faktisk veldig dumt.
Avgjørende forutsigbarhet over tid
– Det er mye sunn kommuneøkonomi i å erkjenne at entreprenørene må ha fortjeneste. Det er grunnleggende viktig at entreprenøren har en sunn økonomi. Da trenger de ikke å hele tiden lete etter muligheter for å finne smutthull i en kontrakt, men kan bidra konstruktivt – fordi de i sum har mye å hente selv, fra prosjekt som er gode for begge parter, understreker Andersen.
Han beskriver kommunal rehabilitering som en maraton, hvor det er vesentlig å holde jevnt tempo for å gjennomføre godt.
– Derfor våger vi nå å signalisere at kontraktene vi inngår nå i 2026 skal vare frem til 2031, med mulighet for å trekke seg etter 3 år. Men vi tror ikke at noen skal trekke seg. Vi skal ha kontinuerlig produksjon.
Kostnadsdrivende egne VA-normer
– På Hallingtreff hadde du en tydelig melding om egne kommunale VA-normer.
– Ja. Bakgrunnen er at flere entreprenører har spurt om de må sette seg inn i detaljer som er spesifikke for Porsgrunn, eller om de kan benytte standarder som er gjengs i faget. Jeg mener at det ikke finnes så mye spisskompetanser i alle landets kommuner at de kan lage egne veitrafikklover og byggetekniske forskrifter. Derfor reagerer jeg når det tilsynelatende er en tro om at man i så å si hver enkelt kommune er kompetent til å lage sin egen VA-lov. Det fremstår som om det er en svært høy tiltro til egen praksis. Det er en selvtillit jeg synes er ganske spektakulær. Uansett gjør disse egne VA-normene det unødig krevende for ingeniørene og entreprenørene.
Standardisering fremfor kommunale særregler
– Da vi begynte å lage de første VA miljøbladene, var det en nasjonal satsing. Nå er det på tide å ta i bruk Norsk VA-standard som en nasjonal standard. Da vet vi hva vi har å jobbe med. Det gir forutsigbarhet for oss som kommune, og for entreprenøren. Veitrafikkloven og byggekrav er det samme fra kommune til kommune, da må det være mulig å innføre en felles standard innen vann og avløp også. Noen begrunner egne VA-normer med at forholdene er så spesielle hos dem. De er ikke det. Utfordringene og forholdene er gjennomgående: Kommunene skal fornye ledningsnettet, vi har de samme frostfrie grøftene, vanntrykket og materialene. Å holde seg med egne normer er dårlig bruk av fagressurser, beskriver Jan Tore Andersen.
Samarbeid fremfor alenegang
– Men om en har erfaringer og kunnskap en ønsker å dele med andre, eller å endre da?
– Da kan en bli med på å arbeide gjennom RIN eller SSTT for å dele erfaringen med andre. Det er også fullt mulig å jobbe via Norsk Vann, for å påvirke standarden. Det gjør vi nå. I samarbeid med flere andre kommuner som bruker NoDig, arbeider vi gjennom Norsk Vann for å påvirke i retning av krav om helsveisede stikkledninger fremfor ledninger med masse mekaniske forbindelser, som representerer potensielle lekkasjepunkter, eksemplifiserer han.
NoDig er så langt fra «nye metoder» i Porsgrunn.