Fra krigshelvete til norsk vannbransje
Publicerad: 9 maj, 2022
Et firkløver som sammen har realisert drømmer og visjoner. Fra venstre rådgiver Christen Ræstad, Radwan Zanhar, NoDig-leder Hendrik Panman i Kjeldaas AS og Fadi Shallab.
Den syriske vanningeniøren Fadi Shallab (46) og hans kollega Radwan Zanhar (36) uttrykker sin takknemlighet gjennom tårer til alle som har bidratt til at de nå er integrert det norske samfunnet og kan forsørge seg selv, takket være fast jobb hos entreprenørfirmaet Kjeldaas AS i Sande i Vestfold.
Det er umulig ikke å bli beveget når de to forteller sine livshistorier. Tårene kommer både hos syrerne, arbeidsgiver, flyktningeguide og VA-journalist. Men det er mest gledestårer fordi historien går fra tragedie til glede og håp for det nye livet.
De to syrerne flyktet begge fra krigens redsler i byen Homs i Syria. De tok ulike fluktruter, men begge ønsket å komme seg så langt bort som mulig fra sitt hjemland. Derfor endte de i Norge, og første gang de to møttes var på Oslo S en kald desemberdag i 2014 De havnet også på samme asylmottak på Haslemoen ved Elverum.
Plikt og privilegium
NoDig-leder i Kjeldaas AS, Hendrik Panman, selv med utenlandsk opprinnelse, mener det er både en plikt og et privilegium å gi flyktninger muligheten til lønnet arbeid. Fadi Shallab hadde fem års utdanning som mekanisk ingeniør og sju års yrkeserfaring som vanningeniør på pumpestasjoner i en by noe større enn Oslo. Radwan er utdannet jordbruksingeniør med tillegg innen akvaponi. Dette er et konsept der integrerte systemer kombinerer oppdrett av fisk og produksjon av planter i et felles økosystem. Etter at han kom til Norge drev han en fiskeforretning i Oslo inntil Covid-19 tok knekken på butikken. Dermed endret livet seg fra landbruk og fisk til vannmann innen NoDig.
Viktig å komme seg ut i arbeid
Radwan så hvor godt vennen Fadi trivdes hos Kjeldaas og ba så pent han kunne om å få bli med på jobb for å se og lære. Begge snakker de godt norsk, og mener det er en forutsetning for integrering. I arbeidslivet er det viktig å våre så trygg på språket at man ikke lever med redselen for å misforstå hvordan arbeidsoppgavene skal løses, mener både Ræstad, Panman og de to syriske NoDig-medarbeiderne.
Kjeldaas AS og Hendrik Panman ga syrerne sjansen, selv om han var usikker på hvordan dette skulle fungere.
-Jeg var spent på hvordan resten av arbeidsstokken ville reagere dersom jeg i første omgang sa ja til en flyktning fra Syria. Jeg sa til Fadi at vi kunne begynne forsiktig med én dag i uka, og utvide etter hvert som han ble akseptert inn i miljøet. Men vi opplevde at Fadi ble tatt imot med åpne armer. Det kom ikke en eneste negativ reaksjon og det rørte meg, innrømmer Hendrik, - nå med blanke øyne.
-Samtidig tror jeg det er riktig å ta inn én flyktning om gangen. Derfor måtte Radwan vente et par år til vi følte oss sikre på at dette ville gå bra både for dem og for oss andre. Som firma har vi et ansvar og det koster litt ekstra tid å integrere en flyktning, selv om de har relevant utdannelse, sier Hendrik. Han mener det psykososiale også er en viktig del av integreringsprosessen i tillegg til det rent faglige.
-Jeg møtte hjertevarme da jeg endelig fikk komme inn i firmaet, skyter Radwan inn.
Mye hjertevarme
Fadi Shallab og Radwan Zanhar skryter begge av måten de er tatt i mot av sine norske kolleger hos Kjeldaas. Her er det mange med et stort hjerte, men det er mange som har bidratt til at de to syrerne i dag har arbeidstøy med Kjeldaas AS på ryggen. VA-nestoren med eget firma, sivilingeniør Christen Ræstad i Drammen, er trolig den som skal få æren for at de har havnet nettopp her. Ræstad hadde ambisjoner på vegne av de to, og han har de siste 10 årene bidratt til å åpne en rekke dører inn i arbeidslivet. Det begynte med engasjementet som flyktningeguide i Drammen og påtrykk til kolleger i bransjen om å gi flyktninger med kompetanse og arbeidsvilje en mulighet til å komme inn i arbeidslivet.
-Christens familie, hans venner på introduksjonssenteret, skole, Rørsenteret og i Rotary-klubben har ikke bare åpnet dører. De har åpnet opp hele livet for meg, sier en tydelig rørt Fadi. Radwan kan fortelle lignende historier om medmennesker som har løftet ham fram og opp.
Verdens beste land
-Vi hørte på nyhetene hjemme i Syria at Norge var verdens beste land. Det har vist seg å stemme hundre prosent. Vi ble tatt så godt imot. Alle ville hjelpe oss. Her opplevde vi nærhet og trygghet. Vi ble advart mot å velge Norge på grunn av den kalde vinteren. Men jeg har aldri frosset her. Det finnes mye varme klær. Norge er rett og slett best, sier Fadi.
Likevel savner han sitt hjemland, og en dag håper han å kunne reise tilbake og bygge landet opp igjen.
Radwan sier det motsatte. -Jeg har bare vonde minner fra Syria, og vil aldri vende tilbake. Norge er mitt nye hjemland, slår han kategorisk fast.
Onde mennesker
Radwan Zanhar må ta seg kraftig sammen for å gi et kort sammendrag av sine krigsopplevelser. De er så brutale at han ikke vil gå i detalj. Som politisk fange ble han utsatt for en så grusom tortur at han mener det er et under at han i det hele tatt overlevde. Sammen med mange medfanger opplevde han menneskelig ondskap på sitt mest grusomme. Han er tydelig på at han aldri vil tilbake til Syria.
-Norge er mitt land. Her vil jeg leve og her vil jeg dø, sier han til SSTT.
Vil utgjøre en forskjell
Christen Ræstad har brukt mye tid på integreringsarbeidet, og mener det er viktig å få flyktningene ut i arbeidslivet raskest mulig.
-Flyktningene ønsker ikke å sitte passive på et mottak og ta imot stønad. De vil gjøre nytte for seg og norskundervisningen blir like godt ivaretatt ute på arbeidsplassene som inne i et klasserom, mener han.
-For meg har ikke dette først og fremst vært veldedighet. For mitt eget ego har dette vært en fantastisk reise. Dette har gitt meg mye. Jeg har bidratt til å utgjøre en forskjell for noen mennesker. Vi har klart å overvinne en del byråkratiske barrierer, selv om vi har opplevd stor grad av fleksibilitet både i NAV-systemet og hos introduksjonssenteret i Drammen. Vi har møtt mange «levende» mennesker som forsto situasjonen for disse «vannmennene», og som var villige til å bidra.
En av disse var Hendrik Panman, som også er født i utlandet. Da har man en ballast som utgjør en forskjell sammenlignet med de som bare har holdt seg innenfor Norges trygge grenser. For meg ble det en enkel oppgave å åpne døren for syrerne inn til Kjeldaas sin verden, sier Ræstad til SSTT.
Min drivkraft har vært mestring og vilje til å lykkes. Når du får store utfordringer og lykkes med dem så vokser du som menneske. Bare det å komme ut av det norske «hjelpesystemet» er en lønn i seg selv både for meg og for flyktningene vi her sitter sammen med, sier Ræstad.
Ny flyktningekrise
-Nå ser vi at historien gjentar seg med flyktningekrisen i Ukraina. For meg er det ekstra spesielt, fordi min kone kommer fra Ukraina. Nå er familien gjenforent og jeg har nå papirer på at jeg er norsk, sier en stolt Fadi.
-Jeg vet at Norge vil hjelpe også denne gang, og Norge har også muligheten til å hente inn kompetanse i mange ulike bransjer, inklusiv vannbransjen, legger han til.
-Vi så hvordan Aleppo i Syria var bombet fullstendig sønder og sammen. Nå ser vi de samme bildene fra havnebyen Mariupol. Nå håper jeg at norsk betongbransje og norsk vannbransje kan forberede seg til å gjenoppbygge disse byene med sin kompetanse på betong og rør. Her har vi muligheten til å finansiere en fabrikk med norske midler og bistå med entreprenører og rådgivere til å bygge viktig infrastruktur når tiden er moden for det. Da kan vi gjøre en forskjell, ikke bare for noen få flyktninger, men for et helt land, konkluderer Christen Ræstad. Han er litt lei seg for at han som 73-åring ikke lenger kan stå i frontlinjen, men heller være en inspirator og motivator for yngre krefter som også kan oppleve gleden av å være et medmenneske.
Rester av byen Homs i Syria etter intens bombing. Kanskje kan norsk betongindustri, entreprenører og rådgivere bidra til å bygge opp byen? Foto: NUPI.